Oppsummering Dypdykk 1: De vi ikke når - voksne med psykiske utfordringer

I årets Impact Challenge program har vi fokus på Psykisk helse under tittelen “De vi ikke når”. Hva gjør vi med de vi ikke når? Hvordan kan vi hjelpe mennesker som ikke selv oppsøker hjelp? I det første av tre dypdykk presenterte en rekke dyktige eksperter fra feltet ulike perspektiver på barrierer som ligger til grunn for at ikke alle får hjelpen de trenger i tide, og hvilke muligheter de ser for å forbedre systemene. Under finner du et kort sammendrag av noen av hovedpunktene.

Voksne menn i krise har gjerne opplevd endringer i livet, som for eksempel å miste jobben, samlivsbrudd eller sykdom som gir skader eller funksjonstap. Det kan være konflikter i omsorgssituasjonen, som opplevd «samværssabotasje» eller fratatt omsorgsrett, og det kan være traumer fra oppdrag i krigssoner eller fra barndom/oppvekst. Slike opplevelser kan ubehandlet føre til psykiske vansker med alvorlige konsekvenser som destruktiv rusbruk, stressrelaterte sykdommer, det kan utløse voldshendelser, noe som igjen kan gi traumatiserte barn dersom det er vold i nære relasjoner, og i verste fall kan det føre til selvmord eller drap.

Hva er grunner til at voksne menn kan synes det er vanskelig å oppsøke psykiske hjelpetjenester når det trengs? Audun Pedersen, Spesialrådgiver hos Bergen kommune, viste til indre barrierer, som for eksempel at menn ikke ønsker å vise svakhet eller sårbarhet. Allerede som barn lærer gutter gjerne at de må holde ut og tåle smerte. Å be utestående om hjelp når de sliter med psyken er derfor ofte knyttet til skam eller redsel for å tape ansikt. Mange menn føler at de vil beholde kontrollen (for enhver pris) og fikse problemene sine selv.

Å få tilgang til tjenester krever at man forklare seg (og derav også må oppleve smerten knyttet til det) flere ganger. Lang ventetid oppleves av noen som ydmykelse og mangel på respekt. Får man avslag, kan det oppleves som å ikke være verdifull nok til å bli prioritert. Et annet problem er at tilbudene ikke nødvendigvis treffer menn sin kommunikasjonsform. Ofte kan menn oppleve behandlingsmetodene som uforståelige og til og med unyttige.  

Medisinsk innrettede tjenester setter mye fokus på diagnoser i stedet for livets utfordringer som gjerne førte til problemet. Menn som står i vanskelige livssituasjoner blir møtt som syke. Slik behandling kan føre til opplevd svakhet og mangel på kontroll når det egentlige behovet er å sette fokus på egne ressurser.

Menn i livskrise trenger et hjelpeapparat der...

 ... de ikke gis diagnoser og piller;

 ... deres identitet- og selvfølelse styrkes;

 ... de kan møte andre menn, både som hjelpere og i tilsvarende kriser;

... de beholder kontroll over egen prosess;

... de opplever seg verdsatt og respektert;

... det fokuseres på styrker og mestringsevner.

Fra spesialisthelsetjenesten hadde vi med oss Sindre Angeltvedt, Direktør av Kronstad DPS. Han viste til en 144% økning i antall henvisninger ved Kronstad DPS – uten at dette reflekterer en tilsvarende økning av psykiske lidelser. Det er ikke plass til alle i spesialisthelsetjenesten. De står overfor utfordringen om å  prioritere de mest alvorlige lidelsene. Men en «mild lidelse» betyr ikke mild smerte. Det kreves gode henvisninger og vurderingen av hvem som skal få hjelp. Noen lidelser er sammensatt, men får ikke samtidig behandling - for eksempel rus og psykisk lidelse. Hvordan kan det skapes tjenester som dekker flere behov samtidig? Det er en behov for langvarig oppfølging og rehabilitering, for eksempel ved samtidig psykisk utviklingshemming.  Som barrierer for å få mer integrerte og helhetlige tjenester nevnte Sindre Angeltvedt at vi har et delt helsevesen med ulike journalsystemer og lovverk.

Ove Vestheim, Rådgiver Bjørgvin DPS og Leder i Erfaringspanelet for psykisk helse og rus hos Helse Bergen, understreket at lang ventetid kan forverre tilstanden. Det er viktig å utnytte potensialet i ventetiden mellom henvisning og første fysiske møte ved poliklinikken. Også Sindre Angeltvedt pekte på potensialet for å bedre nytte tiden før og mellom konsultasjoner, der det akkurat nå skjer lite. I tillegg er konsultasjoner veldig standardisert med mye formaliserte sjekkpunkter som ikke muliggjør at pasienten får det individuelle hjelpen den trenger. For å oppnå det er det nødvendig å involvere brukere aktivt i utvikling av tjenestene, i følge av Ove Vestheim.

Pasienter med utfordringer innen psykose og rus ønsker ikke alltid kontakt med helsevesenet. De mangler gjerne bolig eller har krevende bosituasjon, og trenger derfor en fleksibel og oppsøkende tilnærming. Som erfaringskonsulent i Kronstad DPS fokuserer Vibeke Hellesund ikke bare på diagnosen, men på tilfriskningsprosessen hos pasienten. Det er viktig å bygge broer mellom behandler og pasient. Det er viktig å bruke god tid til å skape den trygge alliansen. Gjensidig tillit er avgjørende. Ofte er det manglende samhandling og kommunikasjon mellom instansene og uklare roller. Hvem skal gjøre hva og når? Som de andre bidragsytere nevner også hun lange ventelister og mye ventetid. Ulikt regelverk for sikkerhetshåndtering kan skape forvirring. I tillegg er det behov for bedre opplæring av ansatte innad i tjenestene.

Elisabeth Harnes, Spesialkonsulent hos RVTS

Elisabeth Harnes, Spesialkonsulent hos RVTS satte fokus på forebygging av flerkulturelt utenforskap. Innvandrere og flyktninger kan oppleve post-migrasjons traumer som ubehandlet kan føre til alvorlige psykiske helseproblem. De har ofte ubearbeidede traumer fra barndom, krig og flukt. Kulturelt kan det også være mange tabuer, skam og stigma knyttet til psykisk helse. 

Akkulturasjonsstress er også et vanskelig problem. Menn fra patriarkalske kulturer kan oppleve at den nye kulturen skaper avmakt og de-maskulinisering. Å miste sine ungdommer inn i en ukjent norsk ungdomskultur kan være svært belastende for foreldrene. Som konsekvens kan det utløse negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Det er behov for nyansering av tokulturelle livskontekster og subkulturer for å skape trygge og robuste ungdommer. 

Elisabeth Harnes nevner mangelen på kulturkompetanse og menneskemøtekompetanse i grunnutdanninger og behandlingsapparat som en barriere. Det trengs mer kulturbevissthet, kultursensitivitet og kulturkunnskap i grunnutdannelsen. Kulturkompetanse gjennom kulturkunnskap skaper tryggere fagfolk. Det er nødvendig å skape gjensidig forståelse gjennom ulike typer verbal kommunikasjon. Hun viser til den Sør-afrikanske humanistiske ideologien «Ubuntu», som betyr «min menneskelighet er fanget i hva som er ditt» eller «jeg er fordi du er» , som en mangelvare i det norske samfunn.

Rønnaug Frøiland, direktør i etat for psykisk helse og rustjenester i Bergen kommune, understreket at like tjenester ikke er alltid likeverdige tjenester. Hun peker på manglende kunnskap og kompetanse om å håndtere traumer. Pasienten kan ha en ulik forståelse av psykisk helse enn behandler, noe som kan bli forverret av språkbarrierer og komplisert språkbruk i offentlige dokumenter. Det er en høy terskel for å oppsøke hjelp gjennom ulik tilnærming fra ulike tjenester, etater og system.

Disse barrierene og mer vil vi jobbe med videre i programmet gjennom levende bibliotek den 30. september og innovasjonscamp den 16. - 18. oktober. Vi håper du har lyst til å være med!

Gikk du glipp av arrangementet? Filmen er tilgjengelig her.