DYPDYKK 3: Frivillige som samarbeidspartnere

Frivillige som samarbeidspartnere

ved Eirin Hillestad, leder frivillighet & Kultur, Verdighetssenteret

Eirin Hillestad er samfunnsviter, har bakgrunn i medievitenskap og er leder for en avdeling som heter frivillighet og kultur på Verdighetsenteret hvor de arbeider for å sikre at sårbare gamle får en verdig alderdom. Stein Husebø er gründeren av Verdighetsenteret som i dag er organisert som en stiftelse. Eirin er invitert for å fortelle om hvordan de arbeider med frivillighet.

Verdighetsenteret har fokus på personer i sårbare situasjoner. Det vil si for eksempel personer med demens, og personer i siste fase i livet. De jobber både med utdanning og opplæring forskning og fagutvikling, opinionsdannelse, rådgivning og veiledning.  

De har en utdanning for omsorg ved livets slutt en frivillighetskoordinator-utdanning med et litt bredere perspektiv på eldre.

I utdannelsen starter alle deltakerne opp et reelt prosjekt som en ønsker skal bli til varige tiltak. Det kan være alt fra løsninger på overordnet nivå i kommunene, til et helt lokalt prosjekt der en samarbeider om for eksempel et sykkelprosjekt. Det vi ser er at når vi skal snakke om eldre som ressurs, så er det ikke alltid så stor forskjell på å gi og motta hjelp, fordi vi er alle sårbare i ulike situasjoner. Og veldig ofte er det i de møte med andre mennesker at man er ressurser for hverandre.

Når det gjelder frivillighet er det masse satsing fra politisk hold på frivillige inn i helse- og omsorg. Det finnes mange planer som skal styrke samarbeidet med frivillig sektor, og det er mange måter å snakke om frivillige på. Det som er interessant når vi ser på vår koordinatorutdanninge er at det kommer mennesker fra veldig ulike kulturer og med veldig forskjellige briller på fra både helsesektor og frivillige organisasjoner. De kan også ha erfaringer fra ulike områder fra både kulturliv og næringsliv, det er en mangfoldig gjeng. Dette gir grunnlag for deling av  mange verdifulle og dyrebare erfaringer som man kan gi til hverandre nettopp fordi man møter ulike kulturer.

Frivillighet kan bli sett på som noe vi trenger på grunn av utfordringer fremover, og det kan bli sett på som en kvalitet og et gode i seg selv. Noen frykter at frivillige kan bli en erstatning for ansatte, og det er mange måter å se og snakke om frivillighet på. Jeg liker å si at man inkluderer og involverer frivillige som samarbeidspartnere og at vi ikke bruker frivillige.

Da jeg jobbet som daglig leder for en frivillighetssentral var det lett å føle seg som nettopp en sentral der kommunen ringte inn og sa vi trenger frivillige til dette, dette og dette. Som om jeg hadde en lang rekke med frivillige som bare sto og ventet. Av og til tråkket andre langt over gråsonene for hva frivillige egentlig skulle gjøre, og flere viste at de ikke forstod at frivillighet det er av fri vilje, det er uten lønn, veldig ofte fordi du brenner for noe, og det er ikke sånn at det er noe man bare kan bestille. Hvis det blir slik så tenker jeg at frivilligheten dør. Frivilligheten har en egen dynamikk som er veldig spennende og interessant.

Vi har mye frivillighet i Norge, men det er mest innenfor fritid og kultur og idrett. Og den typiske frivillige i Norge er en gift mann, med relativt høy inntekt og i 30-40-årene. Men, innenfor helse og omsorg er 75% av de frivillige over 50 år.

Man kan inkludere veldig mange ulike grupper i frivillige møter, også barn. Det at 75% av frivillige er over 50 år er en stor ressurs og det har mye med at man får lov til å være aktiv lenger og man ønsker å bidra. Samtidig tenker jeg at det er et stort potensiale og at også andre grupper kan gå inn i dette feltet.

Grunnen til at det er så få frivillige innen helse og omsorg, er nettopp fordi vi har et bra velferdssystem i Norge som vi har bygd opp. Men, det startet jo med frivillighet. Vi hadde ikke hatt den velferdsstaten vi har i dag uten at frivillige organisasjoner så et behov og faktisk startet opp som det offentlige etter hvert overtok. Det kan det være greit å ha i bakhodet.

Norges Røde Kors har gjort en kartlegging av humanitære behov i Norge, og eldre på sykehjem - både med og uten demens - var en gruppe som ble trukket frem som kritisk.

Og det er mange utfordringer relatert til dagligliv, måltider og aktivitet når det gjelder både sosiale og kulturelle forhold. En utfordrende tidsklemme gjelder også for ansatte og pårørende. Frivillige kan være viktige samarbeidspartnere på disse områdene. Dette gjelder ikke bare frivillighet inn mot sykehjem, men også for hjemmeboende.

I 2003 ble det gjort en stor kartlegging som sier at 2/3 av beboere på sykehjem ikke får et tilfredsstillende aktivitetstilbud. Dette kommer også frem i en ny rapport av i år som er utarbeidet av Norges Røde Kors. 33% av de som er 67 år og eldre oppgir at de er uten fortrolige venner. En undersøkelse fra 2015 viser at ca. 20% av de som mottar hjemmesykepleie opplever at de er ofte eller alltid ensomme. 20% er ganske mye.

Vi var tilstede under Arendalsuka i år, og der spurte vi hva som er viktig for deg hvis du skal bo på sykehjem. Dette var alle mulige folk, men noe av det som gikk igjen var å fortsatt kunne leve et liv som gir mening, oppleve gleder og valgmuligheter og et variert tilbud.

At man kan fortsette med aktiviteter man har gjort tidligere, komme deg ut i frisk luft og fortsette med de interessene man har. Av og til så skal det ikke så veldig mye til, og når vi snakker om å få fortsette med å være en del av samfunnet, så er det ofte bare en liten støtte som trengs.

Jeg tenker at det som er så flott med frivilligheten er at selv om vi hadde hatt ubegrenset med ressurser så ville jeg fortsatt hatt frivillighet. Det tilfører helse og omsorgssektoren veldig masse verdifullt, og er også av verdi for de frivillige selv. Men, hvordan skal disse møtene tilrettelegges? Det må være et godt system inn mot personer som er i siste fase i livet for at det skal være forutsigbart og for at det skal fungere.  Har man et godt system er det også en del forpliktelser som ligger i det.

Frivillighet kan også være en avlastning for pårørende. Hvis du lever med en ektefelle som har demens i tidlig fase, så kan du kanskje få mulighet til å stå i jobben litt lenger som pårørende eller bo hjemme lenger. Helse og livskvalitet gjelder for begge parter.

Et eksempel er en eldre kvinne som var blind, ensom og isolert og som gjerne ville ha en besøksvenn. De hadde en ung mann som nettopp var kommet til Norge og spurte henne om hun kunne tenke seg å få besøk av han? Det kunne hun. Det viste seg at han var ganske dårlig i norsk og det syns hun var absolutt uakseptabelt. Hun var en gammel lærer og ville lære han opp i norsk. Hun som hadde vært mye alene og isolert, med problemer med å komme ut i fellesskapet kunne plutselig være den ressursen for han unge fyren som var kommet til Norge. Hun lærte han norsk, og han fikk være en ressurs for henne i retur. De fortsatte å møtes helt til hun gikk bort.  Det er mange fine historier om hvordan det å gi og ta kan være to sider av samme sak.

Et annet eksempel er fra et hospice i Danmark hvor beboerne er veldig syke og ligger for døden. En av dem sa om de frivillige at ”de kommer med høstens friske vinder eller kanskje den første snøens duft i klærne” og fortalte om hvor viktig det var.

Frivillighet kan være mye mer enn å steke vafler og spille bingo. Det kan være kunstformidling, at personer med demens er med i fortellergrupper, at en kommer seg ut. Det er like mye folkehelse i det å kunne være aktiv og det å kunne være frivillig selv. Det gjelder for alle aldre. Det er folkehelse for unge og for de eldre, for vi trenger alle å bli sett og hørt, og vi trenger å oppleve at vi kan være til nytte. Det er ikke nødvendigvis snakk om å dele av sin tid, men å gjøre sin tid mer givende.