DYPDYKK 3: Seniorene – miljøvennlig og fornybar energi

ic-2069.jpg

Seniorene – miljøvennlig og fornybar energi v/Tom Guldberg – Daglig leder, Føniksalliansen

Tom G_Ill.jpg

Mental helse oppdaget at hjelpetelefonen de hadde for ungdom også ble kontaktet av eldre mennesker slik at de måtte sette et tak på 5 samtaler pr telefonnummer per dag. Med andre ord, det var en god del mennesker som hadde behov for kontakt.  De trodde at dette hadde å gjøre med tap av livsledsagere, partner eller alvorlig sykdom, men det hadde ingenting med dette å gjøre. 90% av de som ringte som var eldre, sa at de ringte fordi de var blitt pensjonert og livet hadde gått fullstendig i lås.

Dette er et interessant utgangspunkt, det var derfor Føniksalliansen startet, og Tom Guldberg forteller om arbeidet deres:

Føniksallisansen er en dugnad. Vi er ingen stiftelse, vi er en organisasjon som jobber for å skape endringer. Vi har et samfunn som ikke kan håndtere det faktum at 20% av Norges befolkning om 10-år er ”pensjonister” og at vi i dag er ca 4 arbeidstakere bak hver pensjonist, mens om 10 år er vi 1,7. Men vi har altså en situasjon der vi har et samfunn som på en måte har lyktes så inni granskauen og det er Norge, Sverige og Danmark premieeksempler på. Vi har verdensrekord og sort belte i å skape siloer. Der tenåringer leker med tenåringer, der småbarnsforeldre leker med småbarnsforeldre, middelaldrende leker med seg selv osv. Dere skjønner hvor jeg vil. Vi har klart å skape et samfunn som er bygd på siloer og der interaksjonen er håpløs dårlig. Så skal jeg på vegne av min generasjon be om unnskyldning for det, fordi vi har gjort en kjempebrøler. Vi har nemlig ikke klart å koble våre barn med våre foreldre. Det er en alvorlig svikt i denne situasjonen, og da vi startet Føniksalliansen så gjorde vi det ved å få et av analysebyråene med for å lage en undersøkelse for oss. Det er to viktige ting å lære av den: De intervjuet ungdommer mellom 18-20 år og spurte hva slags forhold de hadde blant annet til personer over 70 år:

1.     56 % sa at de har ikke eller har ikke hatt et forhold til en person over 70 år.

2.     Det de sa i den åpne boksen under, og som er gledelig, var at de ønsker svært gjerne å få et nærmere forhold.

Det er et veldig godt utgangspunkt. Så da vi begynte og tenkte vi skulle jobbe med de eldre og for de eldre for å skape et aldersvennlig samfunn, så poppet det opp flere grupperinger veldig fort og som var veldig interessert i å jobbe sammen med oss.  Vi har i dag ca 35-40 forskjellige organisasjoner som er med fra de offentlige, statlige og kommunale instanser, fra  næringslivet og fra frivillig sektor. Frivillighet Norge har gått inn med full tyngde med alle sine 300 medlemmer og vi har fått en del veldig spennende næringslivsaktører med oss. Ingen betaler et øre for å være med, det eneste vi krever av våre partnere er at de gjør noe som monner og som betyr noe for de eldre. Det er det eneste kravet.

Men da vi begynte å jobbe med dette, så lærte vi raskt at dette ikke handler om de eldre. Dette handler om generasjonsmøter. Vi merker et sug, både hos de eldre og hos de unge, og dette har preget veldig mye av det arbeidet som vi har begynt og nå jobber med.

Jeg skal gi et eksempel: En stor omsorgsbedrift kom til oss og presenterte sitt nye plusshus-konsept - de presenterte det som skal være det fremste innen arkitektur og løsninger for eldre i dag. Underveis mistet de meg, og vi fikk en sunn diskusjon. Resultatet av en påfølgende fantastisk workshop er et bygg som i dag er under realisering. Det blir barnehage og restaurant i 1 etg. Det blir kontorer i 2 etg. og boliger i 3, 4, 5 & 6. Det blir en miks av småbarnsforeldre sammen med eldre og studenter som får rabattert leie mot å være en utstrakt hånd for en av de eldre som bor i det huset. Dette er ikke rocket science, men det er nødvendig å nevne. For vi glemmer at bildet vi har av en eldre i dag er en eldre kvinne som sitter i slåbroken og ser ut av vinduet og utenfor vinduet ser vi en kirkegård. Det er liksom det bildet vi har skapt!

Da har vi glemt to viktige ting: Det er at hvis man skal trives, og løse problemet med ensomhet, så kan det bare løses med mellommenneskelige forhold. Det krever at man treffes og at man tar del i den dynamikken som livet representerer. For å være skikkelig konservativ og gammeldags så vil jeg nevne storfamilien, der lille Truls sa til bestefar: ”du hvordan bygger jeg hytte?”, og slik ble det en fantastisk øvelse som ble igangsatt. I dag skal lille Truls Google hvordan han kan bygge en hytte, og det er verken morsomt for Truls eller bestefar.

Dette med det menneskelige aspektet det kan jeg ikke understreke nok i det arbeidet som vi holder på med. Vi har klart å bygge denne organisasjonen relativt raskt fordi vi ba om at en del sentrale personer gikk inn i et råd som vi opprettet. Sammen med en rekke andre utfordret vi blant annet Astrid Nøklebye Heiberg, og Johan Kaggestad, som har vist seg å være veldig spennende mennesker. Dette rådet hjalp oss med å korrigere kursen fordi vi hadde en del ideer, men de var med på å skreddersy og utvikle dette.  Så ble vi enige om at vi skal jobbe for å skape ringer i vannet. Vi skal skape faktiske tiltak som betyr noe og om det er 2 eller 3 eller 4 som er med i alliansen eller noen kommer utenfra, betyr det ingenting.

Vi har oppdaget to ting: Det er veldig mange som tenker de samme tankene om at her har vi en gruppering som har behov for å faktisk bli med i samfunnet vårt igjen. Der kommer også de forskjellige gruppene som slåss for at de eldre skal jobbe lenger. Det er ganske naturlig  - for da vi innførte pensjonssystemet i Norge så levde folk som pensjonist i 3 år før de døde.
I dag er det tallet nærmere 25 år. Det er klart det er noen grenser for hvordan vi kan få folk til å fungere i en sammenheng hvis de ikke betyr noe, hvis de ikke har noe å bidra med og hvis de blir parkert. Dette må vi på mange måter revitalisere. Eldrebølgen er bare en av mange bølger. Det kommer også en robotiseringsbølge. Og hvis ikke vi klarer å håndtere eldrebølgen, så klarer vi iallefall ikke håndtere robotiseringsbølgen som kommer til å treffe de fra 45 og oppover. Da har vi plutselig høyere bølger som vi skal prøve å håndtere.

Dette er et samfunnsproblem, men vi har også gode løsninger som for eksempel Fredrik og NYBY, som jobber med å løse flaskehalsen spesielt inn mot helsesektoren.  Vi har også et demokratisk problem fordi vi har fortalt de eldre i Norge at dere er ikke brukendes til noe. I dag er det 3 personer over 65 år i det nye stortinget, men de utgjør altså om 10 år, 20% av befolkningen. Det skulle ut fra den prosentuelle andelen ha vært 75 eldre på stortinget hvis de skulle representert sin generasjon. Samtidig ser vi at mange eldre kvier seg for å ta ansvar for å gjøre noe. Vi ser også før valget at de eldre blir skviset ut.

Vi har altså et system som virker i mot det vi nå prøver å få til, og det betyr at vi er nødt til å løfte dette på flere måter.  Men like fullt handler det om å være med på å skape praktiske løsninger som faktisk fungerer.

Jeg kan fortelle mange historier,  og det kryr av veldig mange gode og spennende tiltak. Et selskap heter ´Livsglede for eldre`. De tok rett og slett å arrangerte det slik at 8 studenter fra videregående skole møtte 8 eldre. De ble kjørt ut og koblet sammen og gikk på restaurant, spilte bowling og gikk på kino. Etter å ha gjennomført programmet som hadde 6 møter, så var det hele over. Men hva skjedde? Jo den påfølgende uka troppa 6 av de 8 ungdommene opp på den samme døra, banka på og fortsatte dialogen. Det er ofte ikke mer som skal til.

Det er veldig mye prat om hva vi kan og bør gjøre. Det som er spennende er at vi er nødt til å forandre litt på hodet vårt. For i hodet vårt er eldre folk så gamle. Men de er ikke gamle, de har bare litt dårligere tid, og Astrid Nøklebye Heiberg har sagt igjen og igjen at det som kjennetegner de eldre er at de vil være med, men de vil være med nå!

Vi har for eksempel seniorsaken som er en organisasjon som jobber for eldre i Norge. Etter at de som kom inn og traff en tre-fire av medlemmene i alliansen så har de blitt revitalisert. De har bestemt seg for å gå på barrikadene igjen. Det har de ikke gjort på mange år. Det er tre hovedting de er opptatt av. Det ene er aldersdiskriminering, det andre er at de vil begynne å slåss og kjempe mot ensomhet. Det sosiale livet til mange har blitt fokusert omkring jobb og når den blir kuttet av blir det veldig stille.  Så kanskje vi må tenke helt nytt i en overgangsfase: Hvis det er slik at vi har jobb, skal vi ha jobb 100% - eller kanskje 70%, og kanskje frivillighet de siste 30% som er overs? Kanskje vi skal tenke fordeling på en helt ny måte? Samfunnet vårt endrer seg veldig. En del snakker om borgerlønn - hvor folk skal utøve pliktene sine og hjelpe hverandre på en helt annen måte. Det er en dynamikk her som er ekstremt spennende å se på, og vi ser at de eldre selv har begynt å ta ordet og gir klar beskjed om hva de vil.

Det som er det største problemet er at vi ikke snakker sammen. Det finnes ikke ett sted vi kan henvende oss for å fortelle hva det er som foregår og hva det gjøres av tiltak for eldre.  Siden det er et ønske om å gjøre noe, og et politisk behov for å dokumentere at man har gjort noe - så hadde det vært utrolig fint å samle informasjon om alle tiltak i en kunnskapsbase som er tilgjengelig for alle.

Noen ganger er tiltakene så enkle at du kan le av det. Vi har for eksempel snakket med de store butikkjedene i Norge om at det går an å ta den gule stripen som vi har i passkontrollen og som markerer at vi må vente på tur  - og innføre den i butikken slik at en gammel far som kommer opp og som har behov for å slå pin-koden sin i sitt tempo, faktisk føler at han kan gjøre det helt uforstyrret.  Føniksalliansen handler om å få til de små tiltakene,  de store også selvfølgelig, men spesielt sikre at vi får til de små som gjør at man skaper gode resultater.

Føniksalliansen har initiert 26 prosjekter innenfor forskjellige områder. Det har blitt veldig mye fokus på ensomhet /boform og på måten vi utformer arkitektur på. Hvordan kan vi bygge slik at det skapes et møterom? Hvordan kan vi få folk til å bevege seg i en by på en slik måte at det blir mer kontakt?

10.000 eldre i London ble spurt om hva som var viktigst for dem. Svarene vil få deg til å smile. Det viktigste var benker, de har behov for av og til å parkere stompen. Også var det en ting til: toaletter. Vi må snakke om disse tingene, for hvis vi ikke gjør det så klarer vi ikke skape de løsningene som ivaretar alle generasjoner. 

 

ic-2130.jpg
Silje Grastveit