Hvordan inkludere dem som kjenner utfordringene aller best? BASTE BRUARØY

Anders Tvedt og Baste Bruarøy, Foto: Margrethe Vikan Sæbø

Baste Bruarøy har de siste 15 år arbeidet innenfor psykisk helsevern, rusomsorg/psykiatri og som Daglig leder for Hyssingen & Hardanger produksjonsskole. Baste kommer egentlig fra hotell og restaurant-bransjen hvor han i 9 år arbeidet utenlands. Baste brenner for ungdom generelt og det å skape muligheter sammen. Baste har med seg Anders Tvedt i dette innlegget.

Hyssingen er et skoletilbud for unge som ikke lykkes i det ordinære skolesystemet. Produksjonsskolen har nylig åpnet avdeling i Hardanger, og utviklingen av nye produksjonsskoler foregår óg i Stavanger og Trondheim. De siste fire årene har skolen tatt inn om lag 200 elever, hvor 80% av elevene har hatt påviste problemer eller utfordringer knyttet til sin psykiske helse. Hyssingens mantra dreier seg om å gi ungdom troen på seg selv og en retning i livet. Dersom unge har troen på seg selv og et mål i sikte, er nemlig alt mulig. 

Bruarøy er ikke interessert i å snakke om statistikk om psykisk lidelse, antall DPS-innleggelser og “generasjon prestasjon”. For på Hyssingen er det ungdommen og deres historier som gjelder. Ungdom som de bryr seg om, om deres historier, og mulighetene til å dele disse historiene. Så det er nettopp dette Bruarøy er her for å gjøre. Anders Tvedten tar ordet, for det er Anders’ historie som skal fortelles. En historie om mobbing fra barnehagealder og ut ungdomsskolen. Allerede fra 7.klasse var selvskading en realitet for Anders, men det var ikke før videregående skole at Anders fikk den hjelpen han trengte. Via psykologtimer og NAV-tilbud begynte han endelig å finne seg litt til rette, og når han endelig kommer til Hyssingen blir han tatt imot som en person. 

Anders forteller om en oppvekst hvor han ikke blir sett. Om mobbing som en hverdagslig affære, men få tiltak ble gjort. Om årlige mentale sammenbrudd, men lærere som ber ham ta et par dager fri. En historie hvor lærere og voksne ser mobbingen, og ser hva Anders sliter med, men gjør ingenting med det. I følge Bruarøy er forskjellen at Hyssingen prøver å se elever som Anders, gi de en trygg hverdag og skape en inkluderende kultur hvor alle tar vare på hverandre. Med den gode eller den vonde samtalen som våpen for å møte elevene. En dynamisk måte å interagere med elevene slik at dette blir en del av dagen. For å møte elever som Anders må man ta disse samtalene fortløpende i løpet av dagen, og få de ut av kontorene. Mentaliteten om et klokkeslett for å prate om enkeltindividers problemer blir for rigid da de gode relasjonene skapes ved å la de gode samtalene komme naturlig.

Historier om personer som må gjennom 23 psykologer på 6 år, eller personer som møtes av 38 psykologer, hvor ingen av de hjelper, virker nesten som skrekkhistorier. Dessverre er dette virkeligheten for mange, og Bruarøy oppsummerer Hyssingens budskap om at den gode relasjonen, la unge få sin historie hørt, og menneskelig kontakt er det som gjør at Hyssingen lykkes. Anders sin historie er en solskinnshistorie, og et godt eksempel på hvordan enkle grep gjør at problemutsatt ungdom kan skape seg sin egen fremtid. Anders fullfører nå videregående med planer om å studere historie på Universitetet. Og for Bruarøy og resten av Hyssingen er det slike historier som gjør det verdt å stå opp om morgenen.