Stress er både nødvendig og skadelig – hvordan kan denne kunnskapen brukes til å forebygge mentale helseplager? ANETTE HARRIS

Anette Harris, Foto: Margrethe Vikan Sæbø

Anette Harris er professor i arbeids- og organisasjonspsykologi ved Institutt for Samfunnspsykologi, UiB. Anette Harris sine faglige interesser og forskningsområder er stress og søvn knyttet til prestasjon i arbeidslivet. Hennes forskning på stress og tilpasning inkluderer blant annet arbeidere i polare strøk (arktisk og antarktisk), offshore, militært personell og toppidrettsutøvere. Hennes spisskompetanse er knyttet opp til regulering av stresshormonet kortisol. Hvilke utfordringer og muligheter man får av stress, skal Anette Harris snakke videre om i denne artikkelen. 

Når vi snakker om hva stress egentlig er, er dette noe som varierer fra person til person. Snakker man med fysioterapeutstudenter snakker de ofte om kroppen og det ytre, mens andre snakker om det indre som det å bli syk av stress. I teoretisk perspektiv kalles det vi eksponeres for stress-stimuli. Stressresponsen er det som skjer inne i kroppen vår, det er alt det fysiologiske som skjer inne i kroppen når vi eksponeres for noe. Hjernen spiller også en viktig rolle i hvordan man takler stress. Mye er medfødt, men vi kan også gjøre noe med en del av tingene selv. Det handler om forventninger. Når en eksponeres for noe så går det gjennom et filter i hjernen. Vi har to filtre; ett som går på stimuli-forventing og ett for responsforventning. Det første filteret tolker hva det en utsettes for betyr. Dette kan en blokkere. Du kan legge et filter på det så du ikke ser trusselen, du bare skyver det unna. For hva skjer egentlig med oss når vi utsettes for stress? 

For det første får vi en høy blodgjennomstrømning som fører blodet til hjernen og store muskelgrupper, og vi får litt mindre blodgjennomstrømning andre steder. Vi kjenner dette på kroppen, vi blir gjerne klam i hendene. Hvis du tolker denne stressresponsen som noe du blir syk av, så kan du få en vedvarende stressaktivering. Hvis du tolker det som hensiktsmessige responser fører ikke dette nødvendigvis til noe negativt, men kan heller være med på å danne ekstra adrenalin for å gi mer motivasjon til gjennomføre noe. Dette fører oss videre til neste spørsmål om vi faktisk kan bli bedre til å gjøre noe for å mestre stress og ha det som en positiv forventning, eller ligger det i personligheten? 

Harris argumenterer videre for at det er mulig å trene opp hjernen til å takle stress. Hvis vi bruker hjernen, stimulerer vi den, og da trener vi den. Så det er frykten for at vi blir syk av all belastningen som faktisk gjør oss syke og ikke belastningen i seg selv. For eksempel er det gjort en studie hvor det ble fokusert på elitestyrker, jagerpiloter i helikopterskvadronen. Mindfullness var en av de meditasjonsformene som hjalp jagerflypilotene til å ikke bære med seg stresset av det de hadde opplevd på jobb hjem til familien. Det ble dermed lettere for dem å gå inn og ut av situasjonen. Mindfulness er dermed et godt eksempel på at det faktisk er mulig å gjøre noe med stressnivået.  

Fra engelske aviser kan vi lese at det å bekymre seg i seg selv er en utfordring. Hvis man bekymrer seg for å bli syk av stress, så har man mer enn dobbelt så stor risiko for å dø av hjerteinfarkt. Er det slik at tankene våre kan påvirke at vi faktisk blir fysisk syke? For å finne ut mer om dette, kan vi se på en britiske studie som har holdt på i 17 år, og som har tatt hensyn til hjerte og karsykdommer i familien, røyking og inaktivitet. Likevel er det slik at det er en dobbelt så stor risiko for å dø av hjertesykdom dersom en bekymrer seg for stress. En annen publikasjon viser at økt bekymring gir en vedvarende aktivering i en liten del av hjernen som igjen er forbundet med økt betennelsestilstand i kroppen, både i ryggmarg, og i blodårene. 

Avslutningsvis er det tankene våre som styrer stressnivået. Hvis man har en forventning om at resultatet blir bra, så oppstår det en nedregulering. Dette er en såkalt positiv responsforventning. Flere og flere mennesker opplever stress og bekymring knyttet til prestasjon. Det kan dermed være viktig å koble av det som har vært og ikke koble på det neste før man kommer dit. Når man er mer tilstede i situasjonen vil også stressnivået synke, og man kan oppleve avkobling. Viktigheten av å koble om spiller en rolle her. Om man ønsker å koble om ved å løpe, eller ved å meditere, spiller det liten rolle. Det er ikke hva man gjør som er viktig i følge Harris, men det at man gjør noe annet. Det som er viktig er at man kobler om fra den andre aktiviteten, og når man kobler om, så er man tilstede i den nye aktiviteten. Alt i alt kan dette føre til en nedregulering av stressaktiveringen. Restitusjon kan her være viktig for å hente seg selv inn igjen etter perioder med mye stress ved å være rundt personer som gir oss glede og gjøre ting man liker. Brenner vi for å hjelpe folk med psykiske helseproblemer og vi skal hjelpe andre, så må vi ta vare på oss selv også. Skal man ta vare på de rundt seg, er det viktig å ta vare på seg selv først.