Hvorfor brukermedvirkning? OVE VESTHEIM

Ove Vestheim, Foto: Margrethe Vikan Sæbø

Ove Vestheim jobber i Helse Bergen som erfaringskonsulent på Bjørgvin DPS. Han sitter som leder i Erfaringspanelet psykisk helse og rus, Helse Bergen. Han er også med i flere prosjekter i Helse Bergen. Vestheim er også leder for erfaringspanelet psykisk helse og rus, som er et rådgivende organ for psykisk helse. I tillegg til dette sitter han også i flere prosjekter og en styringsgruppe i divisjonen. Han er blant annet med i et prosjekt «helse og arbeid», som er et samarbeid mellom Bjørgvin DPS (seksjon for emestring og kortidsteam) og Poliklinikken for fysikalsk medisin og rehabilitering ved Nordås, der klinikkene skal tilby samtidig arbeidsrettet behandling for sine felles pasienter. Målet er raskt tilbake til arbeid og studier for pasienter som deltar i prosjektet, der Vestheim sin rolle er å være brukerrepresentant, og sammen med koordinatoren; bistå med planlegging av behandlingsløpene.

Brukermedvirkning handler om at brukerne har rett til å medvirke, og tjenesten er pliktig til å involvere brukeren. Samtidig har brukermedvirkning en egen verdi, en terapeutisk verdi, og er et virkemiddel for å forbedre og kvalitetssikre tjenestene. Brukermedvirkning innebærer at brukeren betraktes som en likeverdig partner i diskusjonen, og beslutninger som angår han eller hennes problem. 

Brukererfaring i arbeid med psykisk helse og ellers i arbeidslivet, er en person som har en egen erfaring fra psykisk helse. Det bygger på kunnskap om hvordan det er å leve med psykisk problemer, hvilke behov man har ut ifra det man opplever i en hjelpetrengende situasjon. 

Vestheim ble skadet som liten gutt. Han mistet synet først på ett øye, og har siden opplevd både revmatisme og astma, men det var ingenting i forhold til det som skjedde 3.november 2007. 

Presten kom på døra en natt, og sa at sønnen hans, Andreas, som på den tiden bodde i Valdres, hadde dødd i en bilulykke. Dette er selvfølgelig et hardt slag å få som far, og samtidig har man to andre barn som en skal fortelle det budskapet til. Det var ikke enkelt, men de reiste til Valdres der han bodde, gjennomførte begravelsen etter beste evne, og så fremover til å komme tilbake til Bergen.

Videre i denne historien, på vei hjem fra begravelsen til sønnen og deres bror, så skjer det på nytt en ulykke som skulle sette preg på livene deres. De krasjet, da en trailer kom i motsatt retning på broen i Flom, og smalt inn i bilen der et eldre ektepar satt, og i bilen til Vestheimfamilien. Her ble Vestheim fraktet til Haukeland i luftambulanse med alvorlig indre skader. Han fikk store hjerte, og lunge og bruddskader, og måtte legges i koma på sykehuset. 

Her måtte han tenke på veien videre. Hva er det som skjer nå? Hva kunne han bruke for å komme seg videre? Hva er utfordringen hans? Da var det å takke ja til å innlegges på Solli DPS. Dette var en tid hvor Vestheim var veldig sorgtynget, fortvilet, og gikk med mye vonde tanker. Da var det ifølge ham selv utrolig godt å bli skjermet, å komme seg vekk i fra de tingene en hadde, istedenfor å komme hjem, noe han på denne tiden forbandt med presten som satt og fortalte budskapet om sønnen sin bortgang. På Solli følte han seg trygg, og fikk profesjonell hjelp. Han fikk hvile, og fikk den gode hjelpen til å skåne de pårørende litt, som barn og foreldre. Ikke minst fikk han ta vare på seg selv da han var i selvmordsfaren. 

Selvmordstanker; det var ikke noe godt å ha det, men tankene kvernet i hode hele tiden, sier Vestheim. «Jeg tenkte at jeg må jo jobbe med meg selv, sammen med psykologene, sammen med terapeutene, sammen med legene for å få meg ordentlig medisinert og på en riktig og god måte, og på den måten kan jeg komme meg fortere». 

For Vestheim har aktivitet, tilhørighet og forpliktelser vært drivkraften. Han har trent knallhardt for å komme tilbake. Første perioden da han var ferdig på Solli DPS, på Beitostølen, trente han fysisk og psykisk i seks timer hver dag, seks dager i uka. Da han klarte å gå Besseggen, var det en stor mestringsfølelse for ham som i starten ikke klarte å gå 500 meter. Han fikk både livsutfoldelse og glede, i tillegg til bedre søvnkvalitet og mer overskudd. 

Vestheim fikk en god mestringsfølelse, samtidig som han så at han kunne hjelpe andre. Han kunne bruke seg selv som eksempel for andre. 

I dag jobber han både på individnivå og systemnivå på Bjørgvin DPS. Dette syns han er en utrolig givende jobb. Det han bidrar med er for eksempel å lage en dagsplan, en ukeplan, velge en eller flere aktiviteter. Også er det dette med at det skal ikke skje så raskt; noen ganger så er man litt utålmodig i hodet, men så sier kroppen noe annet. Det har han bemerket seg nå, det å starte på noe nytt med å skynde seg langsomt, det er vanskelig.

Det å gå turer og å trene på treningssenter har blitt utrolig viktig i Vestheim sin hverdag. Det burde NAV tilby en del pasienter. Å få treningskort på treningssenter for folk som sliter psykisk for å gi mestring, å aktivisere seg og se at man kan komme seg videre. Det må bli en del av det å få gå turer, og trene i sosial sammenheng. Gjør man dette mange nok ganger blir det bedre. Så blir det automatikk i det, så blir du glad for at en gjør det. Du kan komme hjem til middag om kvelden, og si at du både har gjort nytte både mentalt og psykisk. 

Ove Vestheim avslutter sitt innlegg med å si; alt er mulig!