Trenger vi egentlig mer helsekost? Burde vi ikke heller selge ny digital medisin via apotek? YNGVAR SKAR
Yngvar Skar, Foto: Margrethe Vikan Sæbø
Yngvar Skar er generalist med bred erfaring fra både privat og offentlig sektor gjennom engasjement i private start-ups og ansettelse i nordiske selskap/offentlige institusjoner. Yngvar er nå ansatt i Helse Vest IKT som innovatør og bruker mesteparten av sin tid som delprosjektleder i forskningsprosjektet INTROMAT som har fokus på adaptiv teknologi og mental helse.
«Innovasjon handler om mye mer enn teknologi. Innovasjon skjer i prosesser, det skjer i tjenester og på en rekke andre måter. Videre må jeg skynde meg og si at det ikke er snakk om å ta noe fra de som trenger hjelp, men heller å være i stand til å hjelpe flere.»
Helsekost synes å være eksempel på en business hvor man kan gjøre usannsynlig mye penger. Går man imidlertid på helsenorge.no, kan man lese at de aller fleste får i seg tilstrekkelig med vitaminer og mineraler gjennom den vanlige maten de spiser. Penger burde ikke være den primære drivkraften selv om det er betalingsvilje for litt av hvert. Skar understreker i sitt innlegg at de må, strebe etter nytte for den hjelpetrengende og få på plass kvalitet i innovasjonene vi lager.
I denne forbindelse viser Skar til Bjørgvin DPS (Helse Bergen) som bruker systemet «eMestring». De klarer, gjennom et slikt internettbasert program, å hjelpe tre ganger så mange pasienter enn de som sitter i en vanlig face-to-face konversasjon for visse typer lidelser. Det er et godt eksempel på at teknologi brukt på en god måte, gjør oss i stand til å hjelpe flere. Det må nevnes at Bjørgvin-klinikken fikk godkjenning fra et spesielt organ innenfor spesialisthelsetjenesten som vurderer behandlingsmetoder. Som den første aktøren i Norge, fikk de kvalitetsgodkjenning på nettopp denne type behandling. Det er dette som er skjemaet man må sende inn til denne organisasjonen hvis man skal begynne en prosess for å få godkjent behandlingsmetodikken sin. De eksemplifiserer godkjennings-mekanismer og ordninger for å få kvalitet inn i behandlingsmetodene.
I INTROMAT jobber de sammen med klinikere, helseforskere, forskere på IKT-siden for å skape en såkalt evidens, eller bevis for helseeffekten ved å benytte adaptiv teknologi. De skal garantere at folk får nytte av og blir friske av denne nye teknologien. Dette er en helt annen tilnærming enn det helsekost-spekulantene står for.
For å gi eksempler, jobber INTROMAT prosjektet med utgangspunkt i fem kliniske problemstillinger. Den første er Kognitive restsymptomer etter depresjon. Skare er ikke kliniker, men hans erfaring tilsier at man kan være ferdig med behandling for depresjon, men likevel slite i dagliglivet. Dette kan skyldes kognitive forstyrrelser under depresjonen som konsentrasjon og hukommelse. En av doktorgrads-studentene hos INTROMAT har laget et behandlingsprogram med ti moduler som hovedsakelig skal leveres via internett. Her benytter man seg eksempelvis av en video hvor man får møte fagpersonen som beskriver pasientens utfordringer. En del av opplegget er at man lærer om denne tilstanden, noe som fører til mer forståelse for situasjonen og eventuelt til å lære om ulike mestringsstrategier. Behandlingsmetoden er rettet mot voksne som er i arbeid, og det er en behandling man kan ta hjemme.
Videre settes det fokus på ulike caser som blant annet tar utgangspunkt i gynekologisk kreft og voksne som lever med ADHD. I disse gruppene lager de en form for selvhjelpsprogram som eventuelt kan benyttes i sammenheng med terapi. De jobber også med unge mennesker som har en form for sosial angst, nærmere bestemt fear of public speaking, hvor de VR-briller og video scenarier for å bringe ungdommene inn i en terapisituasjon. På denne måten blir de løftet til et passe stressnivå, hvor de gjennomfører øvelsene sine i det virtuelle rommet. Det er her viktig å vise klinisk effekt og ikke bare få teknologien til å virke.
Case nummer fem, dreier seg om bipolar lidelse. Teknologi er antakelig nødvendig for å hjelpe enda flere. Det er mange mennesker der ute som behøver hjelp, for eksempel ungdommer som sliter, som faller ut av skolen, og som ikke kommer i gang med livet sitt. I innlegget til Skar siteres Instefjord, som er direktør for psykisk helsevern i Helse Bergen: «De utfordringene vi står ovenfor i psykisk helsevern kan bare løses med teknologi, det finnes ingen annen måte.»
INTROMAT prøver å sette teknologien i front mot den som er hjelpetrengende. Bak her må terapeuten i samarbeid med andre spesialister sørge for at dette digitale grensesnittet, som vi tenker å bruke for å levere behandlingen, bli god nok. Sensorer, egenrapportering, maskinlæring og masse avansert teknologi er nødvendig for å få til dette. INTROMAT tror og håper at de kan klare å «gjøre teknologien så varm», at det oppleves på god måte. Dette kan også øke behovet for flere yrkesgrupper i tillegg til terapeuten. Denne type behandlingsmetoder er utfordrende med tanke på det IKT-messige, maskin/menneske grensesnitt. Det er en hel masse kompetanser som må samarbeide for å få den helsemessige effekten som ønskes.
Verdien av innovasjon øker ved at man lager helhetlige løsninger. Det er ikke behov for flere frittstående dingser, jfr udokumentert helsekost. Det finnes tusenvis av apper der ute, men svært få er koblet opp til legen vår.Det å teame opp med gode ressurser, og det å finne den bredden i nødvendig kompetanse er avgjørende. I denne sammenheng er det på sin plass at det kan være utfordrende å føre sammen faglighetene.
Avslutningsvis er viktigheten av å skape en plattform for å skape endringer noe som står i fokus. Det finnes mange funksjoner på mobiltelefonen vår, men de er på en måte isolerte. Det offentlige Norge har ikke en avansert infrastruktur som gjør at alle de smarte ideene, alle de smarte appene, kan samvirke med de tunge datasystemene som vi har i spesialist- og privat helsetjeneste. Dette er det vi ønsker å arbeide videre med.
Yngvar avslutter med å tipse om to samarbeidsprosjekter i tilknytning til INTROMAT;