Hva må være samfunnets ansvar for å beskytte barn mot omsorgssvikt og overgrep? HEIDI WITTRUP DJUP

Heidi Wittrup Djup, FOTO: Margrethe Vikan Sæbø

Heidi Wittrup Djup er psykolog og spesialist innen samfunnspsykologi. Hun jobber til daglig som barnefaglig sakkyndig og som leder for Klinikk for krisepsykologi. Hun sitter i Norsk psykologforenings menneskerettighetsutvalg, og er svært opptatt av samfunnets rolle når det gjelder barns omsorgsbetingelser, utvikling og rett til beskyttelse.

Først og fremst vil jeg bare takke for at jeg ble invitert til å komme hit i dag og bidra med ett av flere viktige perspektiv på barn og unges psykiske helse. Jeg skal snakke om samfunnets ansvar for å beskytte barn mot omsorgssvikt og overgrep, men det er mange tema som kunne ha vært aktuelle her i dag. Det er mange ulike grupper av sårbare barn som kunne ha blitt fremhevet.

Barn av alvorlig psykisk syke eller andre pårørende barn, fattige barn, minoritetsbarn, barn med funksjonsnedsettelser og alvorlig sykdom, barn som har opplevd krig og flukt som i dag lever med en usikker og uavklart fremtid, barn som interneres og fengsles, barn som må ta konsekvensene av foreldrenes valg, barn i fare og barn i nød.

Det er mange grupper av sårbare barn, men uavhengig av hvilke utfordringer barna lever med, er budskapet likevel det samme. Det er vi, samfunnet, de voksne, politikerne og tjenestene rundt, som må beskytte barna. Vi må forhindre og forbygge, vi må avdekke og gripe inn, og vi må behandle og rehabilitere.

Det er enda viktigere at vi gjør det når foreldrene selv ikke klarer det.

_

Barnekonvensjonen fyller tretti år i år. Jeg håper det markeres ved at flere barn får sine rettigheter oppfylt og at flere barn blir sikret en oppvekst i trygghet og kjærlighet.

For sånn er det ikke for mange barn i dag.

Titusener av barn i Norge utsettes for vold, overgrep og omsorgssvikt i løpet av oppveksten. 1 av 5 jenter og 1 av 10 gutter er utsatt for seksuelle overgrep, og tallene er høyere når vi tar med andre former for mishandling. Redd Barna gir oss et konkret bilde på utbredelsen; mellom ett til to barn i hver skoleklasse er utsatt for seksuelle overgrep. Tenk på det.

Videre viser undersøkelser at 6 % av ungdom rapporterer om at de har blitt utsatt for alvorlig og grov vold fra én av eller begge foreldrene. 1 av 5 forteller om mindre alvorlig, men like fullt, fysisk vold fra foreldrene.

Tenk så mange barn dere møter i løpet av en vanlig uke, eller har møtt så langt i livet deres. Jeg tror det er tilnærmet umulig for oss å virkelig erkjenne forekomsten og omfanget av barndomstraumer, men jeg tror det er helt avgjørende at vi prøver.

Kun ved å ta innover oss alvorlighetsgraden i hva enkelte barn lever med, kan vår bevissthet og evne til å mobilisere, øke nok til at både enkeltpersoner og fellesskapet rundt, settes i stand til å beskytte våre barn.

_

Vold og overgrep mot barn er et samfunnsproblem. Vi vet hvor skadelig det er, men det mangler likevel politisk vilje til å handle og tilstrekkelig kollektiv innsats til å sikre deres grunnleggende rettigheter knyttet til omsorg og utvikling.

Svikt og svik, den offentlige utredningen som ble ferdigstilt for nesten 2 år siden, avdekket at det offentlige i liten grad har grepet inn og hjulpet barn i fare. At det mangler kompetanse og samhandling i tjenestene. At helse- og sosialtjenestene i altfor liten grad faktisk snakker med barna og forstår det de gir uttrykk for.

Mange barn kunne ha blitt reddet langt tidligere. Likevel ble konsekvensen langvarig og alvorlig skade, påført fra voksne tillitspersoner.

Det er rystende og smertefullt å vite at noen barn ikke fikk fred fra lidelsene de ble utsatt for, før livet deres tok slutt.

_

I mitt arbeid som psykolog, - som barnefaglig sakkyndig for barneverntjenestene - og som leder for Klinikk for krisepsykologi, har jeg møtt utallige mennesker som har blitt utsatt for omsorgssvikt og mishandling i barndommen. Hver eneste dag, sitter det traumatiserte personer i kontorene våre og forteller om sine erfaringer.

Noen gjenopplever hendelsene som om de skjer igjen og igjen. Andre bruker alt de har av ressurser og kapasitet til å holde det vonde på avstand, og trenger hjelp til å håndtere sin historie litt etter litt. Mange har problemer med å stole på andre mennesker, de bærer på skam og skyldfølelse for smerten de har blitt påført, de sliter med søvn, konsentrasjon og indre uro. De strever med å finne indre fred og beskriver en konflikt inni seg som de må kjempe mot – hver eneste dag. En kamp som ikke nødvendigvis er synlig for, eller forstått av, omgivelsene.

Vanskene de sliter med, varierer selvfølgelig fra person til person. Men én ting har de til felles.

De var alle barn den gangen.

De gikk i barnehage, på skole, på SFO, på idrett, i korps og i teater. De var rett foran oss, hver eneste dag, og vi så dem ikke.

Sviket er ikke bare fra de voksne som aktivt skadet dem. Sviket omfatter også alle dem som burde ha visst, men som så en annen vei. Og de som visste, men som ikke grep inn.

_

Vi vet at barn som utsettes for skadelige omsorgsbetingelser er overrepresentert i populasjonen som får psykiske og somatiske lidelser senere i livet. PTSD, angst, depresjon, selvskading, rusmisbruk, psykose, personlighetsforstyrrelser, fysisk sykdom, relasjonelle og sosiale problem, dissosiasjon, utagering, sinne, kriminalitet, nye overgrepserfaringer, vold og voldtekter senere i livet, selvmord og tidlig død. Listen er lang.

Så det virker overflødig å skulle argumentere for hvorfor vold og overgrep mot barn er et samfunnsproblem når vi har så mye kunnskap om forekomst og de alvorlige konsekvensene dette får. Dette vet vi. Det er tid for å handle. Hjelpen hjelper mer hvis den kommer tidlig.

_

De siste årene har vi sett en større åpenhet rundt vold og seksuelle overgrep. Det er velkomment, og kan bidra til å redusere stigma og skam og gjøre oss som samfunn mer årvåkne. Barna trenger at vi er det.

Men vi har også blitt stilt overfor nye utfordringer. Internett har blitt en arena der barn er veldig sårbare for å bli utnyttet og misbrukt. Barn som i god tro lures inn i et nettverk der de blir tvunget til å kle av seg foran kamera, utføre seksuelle handlinger på seg selv, eller på andre, ofte enda mindre barn.

Dark Room-saken, ledet av forbilledlige Hilde Reikrås, åpnet opp øynene våre for at voksne mennesker finner hverandre på det mørke nettet og planlegger overgrep, tar bilder av sine egne barn, doper dem ned og forgriper seg på dem. Nordmenn som sitter i hjemmene sine og betaler penger for at fattige familier i Filipinene skal begå overgrep mot egne barn på «live kamera». Dette er en del av virkeligheten nå.

Den er ikke virtuell for de som blir krenket. Den er helt reell.

Det har også vært alvorlige saker her i Bergen den siste tiden, der ansatte i barnehager har begått overgrep mot små barn. Igjen, på en arena der barna skulle ha vært trygge, av tillitspersoner som har fått barna til å tro at den voksne er til å stole på, og at alt det den voksne gjør, gjøres fordi den voksne passer på og vet hva som er bra for barn.

Barna blir gjenstand for den voksnes manipulasjon og trusler, men mottar også kjærlighet, nærhet og belønning. Det er nemlig ikke sånn at alle overgrep preges av vold og brutalitet, og at de begås av mennesker som representerer åpenbare avvik fra normalbefolkningen. Overgrep kan ta mange former.

Den såkalte grooming-prosessen er derfor viktig at vi voksne kjenner til. Barnet forføres og ledes til å tro på at dette er godt, dette er riktig, og dette er en måte vi uttrykker vår kjærlighet for hverandre på. Den voksne som bedriver grooming klarer å ramme overgrepene inn på en måte som gir en opplevelse av at det er noe barnet selv er delaktig i og noe barnet selv ønsker og bidrar til.

Skammen, hemmeligheten, og skyldfølelsen får sterkt fotfeste i et ungt barnesinn, og dreier barnas videre utvikling mot et sted der de til slutt ikke vet hvem de er. Så kommer de til oss, mange år senere, og trenger hjelp til å plassere ansvaret der det hører hjemme. Hos overgriperen.  

_

En av de som har forsket mye på senvirkninger av seksuelle overgrep, er forsker og psykolog Iris Steine. Hun har funnet at det i gjennomsnitt tar 17 år for personer å fortelle om overgrepene de har blitt utsatt for. Det tar lenger tid jo yngre barnet var da overgrepene startet, jo flere belastninger barnet måtte leve med, og dersom overgriper var en barnet kjente. Og veldig ofte, faktisk nesten alltid, er det sånn.

I rundt 40 % av tilfellene i Steines utvalg, var overgriper en av foreldrene. 25 % oppgav at overgrepet skjedde av en annen nær slektning. 40 % rapporterte om én overgriper, nesten like mange hadde opplevd overgrep fra 2 eller 3. Noen av dem flere enn 11.

Gjennomsnittsalderen da overgrepene startet, var 6 ½ år. Det er bare et lite barn. Et lite barn, som skulle ha løpt rundt barføtt og undret seg over livet og hva reinsdyrene gjør på når det ikke er jul. De er bare barn.

Små barn som utsettes for overgrep i en eller flere relasjoner der de skulle ha vært aller mest trygg og beskyttet.

_

Disse barna bor i våre nabolag. De går i barnehagene våre, på skolene våre. De bor i våre hjem.

_

Hvorfor klarer vi ikke beskytte dem?

_

Iris Steine har også sett på hvilke forklaringer de overgrepsutsatte selv gir, på spørsmål om hvorfor det tar lang tid å fortelle. Blant de hyppigst rapporterte årsakene, finner vi blant annet redselen for å få kjeft, for å ikke bli trodd, for å bli avvist, at de ikke forstod at det var overgrep det de ble utsatt for, at de fryktet konsekvensene for seg selv eller for overgriperen, som de tross alt ofte er glad i og nært knyttet til.

Mange oppgav også at de manglet begreper for hvordan de kunne fortelle om det, og de visste ikke hvem de skulle si det til.

De har med andre ord vært omgitt av voksne, hver eneste dag, men ikke visst hvem de kunne fortelle det til eller hvilke ord de skulle bruke.

_

_

Da er det vårt ansvar å fortelle dem det. Vi må gi dem et språk for det, gi dem trygghet i at de ikke skal få kjeft, at det ikke er deres skyld, og at de voksne ikke har lov til å skade barn. Vi må ha kjennskap til grooming-prosessen, og hvilke reaksjoner og opplevelser dette kan gi barna.

For barn er det viktig å forstå at det som skjer ikke er greit, og at det ikke er deres skyld. Årsakene til at barn og voksne ikke forteller om det som er vanskelig og vondt, må gjøres kjent, sånn at barna forstår at det ikke er de selv det er noe galt med.

Samtidig skal det ikke være barnets ansvar å avdekke og rapportere om vold og overgrep. Det må være vårt. De voksne, de som treffer barna hver eneste dag.

Vi må ha kunnskap og mot nok til å forstå hva barna faktisk formidler, når de uttrykker seg på andre måter enn gjennom ord.

Vi må være i stand til å ta innover oss og forstå det barnet erfarer og formidler, og så må vi vite hvordan vi skal forvalte og reagere på denne informasjonen i fortsettelsen.

Kunnskap og mot. Det må vi ha.

_

Vi må sette tjenestene som er ment å beskytte barn, i stand til å gjøre sin jobb. Det gjelder barnehage, skoler, idrettslag, SFO, helsestasjon og barnevern. Vi må sørge for at de arenaene der barn lever sine liv, lærer de minste barna om kropp og grenser og hva som er lov og ikke, sånn at de får et språk.

Vi må lære de litt eldre barna om hva overgrep er og hva de kan gjøre for å varsle en voksen de stoler på. De eldre barna må lære mer om normal seksualitet, grenser og hva som er greit og ikke å gjøre mot sine jevnaldrende, slik at vi får ned tallene som viser at 1 av 3 overgrep mot barn begås av andre barn.

Vi må lære barn og foreldre om hvordan barn kan være trygge på Internett og sette tydeligere rammer for hvilken atferd som kan og ikke kan tolereres og hva de selv kan gjøre for å beskytte seg.

Alle som jobber med barn og unge må ha nok kunnskap og mot til å snakke med barn om vanskelige tema, og de må trygges på hvordan de kan forstå og følge opp barns atferdsuttrykk og reaksjoner. Ikke minst, må vi gi tjenestene kompetanse til å handle når det trengs, og sikre god nok oppfølging til de det gjelder. Meldeplikt, avvergeplikt og opplysningsplikt må overholdes, og vi må sikre gode behandlings- og rehabiliteringsmuligheter for ofrene.

Men det er naturligvis best hvis vi som samfunn klarer å forebygge skade, eller i det minste forhindre at overgrepene pågår over lang tid. For å lykkes med det, er barnehagenes og skolenes rolle helt avgjørende.

_

Vi har etter hvert mange opplæringsprogram, kortfilmer og ressurser som ligger lett tilgjengelig på nett og som kan prøves ut og evalueres i barnehager og skoler. Alt dette er gode verktøy å ta i bruk for å gi både barn og voksne et språk og et felles utgangspunkt for å kunne snakke om kropp, grenser, seksualitet og hva som er lov og ikke lov. Redd Barna har gjort et enormt viktig arbeid på dette feltet, det samme har politiet, Stine Sofies Stiftelse og ulike støttesentre for incest og seksuelle overgrep.

Men arbeidet for å beskytte barn mot vold og overgrep kan ikke drives fremover på initiativ fra ideelle stiftelser eller perifere aktører alene.

Det må besluttes en aktiv satsing, både økonomisk og politisk, på de relevante arenaene der barn oppholder seg, og sørges for at nødvendige tiltak implementeres på en systematisk og helhetlig måte.

Nettressurser og kortfilmer vil nemlig aldri være nok, hvis ikke de som jobber med barn har god nok kompetanse eller tilstrekkelig med ressurser til å kunne håndtere og reagere i tråd med det barnet trenger.

Så til politikere og beslutningstakere som måtte være her i dag, vil jeg si fram med pengesekken, men også sats på de arenaene der barn tilbringer oppveksten sin. Vær modig i de politiske beslutningene som gjelder barn og unge og kompetansehevende tiltak i tjenestene. Trekk inn – og ta på alvor - fagpersoner, og ikke minst erfaringskonsulenter, i arbeidet.

Ingen er klokere enn de som har opplevd og overlevd dette selv.  

_

Vi vet at det mest samfunnsøkonomiske vi kan gjøre, er å satse på barna så tidlig som mulig.

Å gi barna våre en omsorgsfull barndom er vår viktigste samfunnsinvestering, sier James Heckmann, nobelprisvinner i økonomi. Han må vi høre på.

Så altså, rent økonomisk, er det en hensiktsmessig og fornuftig ressursbruk å satse på barnehagene, helsestasjonene og forebyggende arbeid opp mot familier.

Men enda mer viktig, er det vårt moralske ansvar som samfunn og ansvarlige voksne, å beskytte barn mot skade og sikre at de kan få være barn som leker, lærer og blir elsket gjennom oppveksten.

En god barndom varer nemlig livet ut - og tas med videre til neste generasjon.

Samfunnet blir med andre ord bedre når barna har det godt, og når alle barn gis like muligheter til liv, helse og utvikling, til skole og fritid, og til vern mot det som kan skade dem.

Jeg ønsker dere lykke til med viktig arbeid gjennom denne satsingen, og takker for at jeg fikk si noen ord på veien.

Takk for meg.