Lavterskel psykisk helsetilbud - for hvem, hva og hvordan? MARIA LØVVIK NORHEIM

Maria Løvvik Norheim, Foto: Margrethe Vikan Sæbø

Maria er psykolog med spesialistområde barn og unge, og har jobbet med barn og unge i PPT, spesialisthelsetjeneste og psykiske helsetjenester i kommunen. Siden 2017 har hun arbeidet med å planlegge og utvikle tjenester for barn og unge i kommunen og nå i nyetablert avdeling for kunnskapsutvikling.

Norheim adresserer det stereotypiske “rommet med stoler, bord og en plante” i det hun oppsummerer utfordringer knyttet til Bergens lavterskeltilbud for barn og unge med psykiske vansker.

Bergen har akkurat de samme kvalitetene som resten av landet. 15-20% sliter med psykiske utfordringer. 5-8% sliter ganske mye, og har behov for omfattende hjelp. Noen er fattige, og ganske mange er ensomme. Bergen kommune sine lavterskeltilbud skal treffe alle. Barn, unge, foreldre, uavhengig av store eller små vansker, eller lange eller korte forløp. Slik har det ikke alltid vært.

For å etablere et godt nok lavterskeltilbud måtte Bergen kommune avdekke en del hull i sitt tilbud. Tjeneste var ofte fragmentert og dårlig koordinert. Tiltakskjeden manglet også et vesentlig tilbud for barn og unge. Et tilgjengelig tilbud var etablert for de som sliter litt, og de som har ganske omfattende vansker, men dette etterlot seg et stort hull for personer midt mellom disse polene. Derfor startet Bergen kommune Barne- og familiehjelpen i november 2018. Målet med den nye planen er at brukere skal møte et samlet og koordinert tilbud, hvor de ulike tjenestene kan benyttes hver for seg eller kombinert med hverandre. Alt etter hva brukeren har behov for. 

Barn og unges ønsker mer kunnskap knyttet til psykisk helse, og en relevant utfordring er å gi både de og foreldre et språk slik at de kan vite hva de føler når de har det vanskelig. I somatisk helse har man enkle og gjenkjennelige redskaper for å føle seg bedre. Man vet hva man kan gjøre for å føle seg enda bedre, enda sunnere og i enda bedre form. Men dagens utfordringer er knyttet til hvorvidt barn og unge vet hva de skal gjøre for å føle seg bedre dersom de har utfordringer knyttet til sin psykiske helse. 

En annen utfordring er knyttet til tilbudets tilgjengelighet. “Rommet med stoler, bord og en plante” er ikke oppnåelig for alle. Videre må det satses på å være tilgjengelig for barn og unge på helt andre måter enn dagens ordning. Tilgjengelighet i form av en åpen dør, visse tidspunkter i døgnet er ikke nok for å møte barn og unge der de er. Hjelp kan tilbys i flere forskjellig kanaler, og fremover kan flere lavterskeltilbud som e-helse-satsing være steg i denne retningen. Men samarbeid og koordinering mellom ulike tiltak er en vesentlig oppgave fremover, og et viktig verktøy for å nå barn og unge der de er.